Berit Hop

Berit ble født på Hop den 13. september 1937 som nummer to av i alt fem søstre. I 1940 flyttet de til Apeltun, i det nybygde huset som faren Harald bygget. Dette året brøt også krigen ut, og tyskerne okkuperte andreetasjen i huset for å bruke til kontor. Berit husket godt lyden av slagene på skrivemaskinen som ble brukt av dem. Men tyskerne oppførte seg bra mot familien Hop, og søstrene gikk mang en tur til nærbutikken, der tyskerne spanderte brødskiver med deilig nypemarmelade på til dem. Dette til moren Helgas store irritasjon. Man skulle ikke ha noe med disse folkene å gjøre! En dag tjuvlånte en av tyskerne noe undertøy fra familien da han skulle bade, og da Helga oppdaget dette fikk han så ørene flagret! Sånt tull fant hun seg ikke i, tysker eller ei! I 1945 var krigen slutt og tyskerne dro omsider derfra. Ormhaugen, som de kalte tomten, fikk endelig i sin helhet komme tilbake i familien Hops hender. Apeltun var den gang «på landet» og det var god plass mellom husene og gårdene. Søstrene benyttet bl.a. vintrene til å bruke bakkene like ved til aking. «Olafen» ble bakkene kalt på folkemunne, et kallenavn som fortsatt mange fra området kjenner godt. Berit var en hjemmekjær jente og var godheten selv. Hun var den av søstrene som på alle måter lignet mest på sin mor. Man kan trygt si at hun fulgte i sin mors fotspor. Hun var vennlig og hadde et behagelig vesen. Hun var beskjeden, men kunne også være bestemt og sette grenser for seg selv. Som da søstrene skulle på dans eller fest, da sa Berit klart fra at hun heller ble hjemme. Men søstrene hadde likevel et nært forhold, og hadde både den gang og den dag i dag stor glede av hverandre. Hun har alltid vært flink med hendene og vært kreativ. Håndarbeid var en av hennes store hobbyer gjennom hele livet. Både strikking, hekling og brodering behersket hun, og kun kunne trylle frem de flotteste håndarbeider. Etter skolegang, begynte Berit å jobbe på ullvarefabrikken på Nesttun. Hun har også jobbet på Neteland manufaktur på samme sted, og i leketøybutikken i Gågaten i Bergen. Det var da hun jobbet på ullvarefabrikken på slutten av femtitallet at hun møtte Arvid, og de giftet seg 27. mai 1961 og flyttet senere sammen i sitt nybygde hus i Birkelandsbotn i nærheten av Nesttun. Et hus som ble bygget av Berits far. De hadde mange positive opplevelser sammen. De dro hver lørdag på tivoli, og der vant de mye utstyr og ting til sitt nye hjem. De reiste også på ferieturer, både til Samnanger og lenger bort, som f.eks. Sverige. De fikk to barn, Maylinn først i 1963 og Kenneth kom diltende etter i 1974. Berit var hjemmearbeidende og alltid tilstede for mann og barn. Det var alltid trygt å komme hjem til Berit. Hun stelte både hus og hage og var et ordensmenneske. Huset var alltid ryddig og rent, og hun sørget for mat på bordet til alle, og rene, nystrøkne klær. Man kan gjerne si at hun til tider hadde «støv på hjernen». Med bare en inntekt, hadde ikke familien mye å rutte med, men hun klarte å lage deilig mat av det hun hadde til rådighet. Var det noen som kunne lage gull av gråstein, var det Berit. I hagen var det bærbusker. Både solbær, rips og stikkelsbær, og hver sommer var hele familien i sving med å plukke. I time etter time. Og Berit saftet. Hun syltet litt også, men det var saftkokeren som var favoritten. Berit lagte saft i slike mengder at det var nok til hele familien i flere måneder etterpå. Berit var veldig sosial. Selv om hun var glad i å være hjemme, var hun også opptatt av å besøke andre. Og til det brukte hun beina eller sykkelen sin. Eller buss om det var vinter eller litt i lengste laget. Mens Maylinn var på skolen, tok hun Kenneth med seg i barnesetet på sykkelen da han var liten, og de syklet sammen da han ble eldre. Da gjorde de unna både ærend og besøk. Garn måtte jo handles inn, og mens hun pratet med ekspeditøren i garnbutikken på Midtun, lekte Kenneth i butikken. Gjerne med garnet, det var jo mye morsommere enn de ordentlige lekene... Bussturene tok tid den gangen. Så ofte da det var bussbytte på Nesttun, fikk Kenneth litt godteri eller en bolle for å gjøre reisen litt kortere, antakelig for begge to... Maylinn begynte med hester, noe som gav Berit noen grå hår. Berit var nemlig litt redd for det store dyret, men ikke verre enn at hun serverte Maylinn middag ut av vinduet mens datteren satt på hesteryggen. Både Maylinn og Kenneth arvet farens interesse for motorsykler. Begge to hadde både moped og motorsykkel. Dette var ikke Berit spesielt begeistret for, og hun slo seg ikke til ro for kvelden før hun hørte motoren ble slått av og barna hennes var vel inne i huset igjen. Feriene bestod for det meste av bilturer. Arvid kjørte, mens Berit stod for mat, tøyvask, orden og fotografering. Turene gikk med bil og i en periode også med campingvogn hengende bakpå. Mer eller mindre hele Sør-Norge og en god del av Sverige ble dekket, og det ble mange gode og spennende opplevelser for familien på disse turene. Berit tok mange bilder. Og det var en plan og et system over det. Hun la stor vekt på å ta vare på minner, f.eks. at hun tok bilder av steder der det skulle bygges ut eller andre endringer skulle komme. Hun ville ha et minne om stedene slik de en gang var. Familien ble fotografert ved nesten hvert eneste besøk, og hun systematiserte og samlet bildene i fotoalbum. Dette holdt hun på med helt til det siste. Etter 31 års ekteskap valgte Berit å gå sin egen vei. Hun flyttet da til Mårdalen, der hun hadde noen gode år, og til slutt flyttet hun til Midtlia der hun bodde resten av livet. Det var alltid hyggelig å komme på besøk til Berit, for hun hadde alltid tid til andre og satt aldri seg selv først. Hun var oppriktig interessert i det man fortalte og var en god lytter. Og så foretrakk hun egentlig å få besøk fremfor å dra på besøk. For hun måtte alltid være velstelt på håret. Det er ikke få timer hun har sittet med hårruller i håret for at alt skulle være perfekt, og da måtte hun jo holde seg hjemme for å få det til. Berit var samfunnsengasjert og glad i all slags sport, og fulgte godt med i media helt til det siste. Og så spedde hun på med litt sladderblader for å få med seg de litt «lettere» hendelsene også. Kryssord var hun en kløpper i, også dette holdt hun på med helt til det siste. Berit fikk fire barnebarn. Helena i 1988, Kristina i 1990, Marius i 2010 og Mathias i 2016. Hun var veldig glad i og stolt av sine barnebarn. Hun kunne med glede leke med dem, men da foretrakk hun litt rolig lek, som å legge puslespill, bygge med klosser og tegning. Høsten 2016 fikk Berit kreft. Hun fikk da god oppfølging av hjemmesykepleien og Sunnivaklinikken, slik at hun kunne være i hjemmet sitt så lenge som mulig. Berit sovnet stille inn 18. januar 2017. Alle vil vi minnes Berit som varm, skjønn, blid og et godt menneske på alle måter. Smilet hennes vil alltid være med oss.