Til Farmor (tale fra begravelsen)
For en uke siden mistet vi vår kjære Farmor. Det skjedde brått og plutselig, og det gjør så ubegripelig vondt. Farmor var en kjærlig, snill, omtenksom, sterk og umistelig dame som vi alle var så utrolig glad i og satt høyere enn hun ante.
Jeg var så utrolig heldig å få bo ved siden av Farmor og Farfar hele mitt liv. Den tryggheten å alltid ha de i huset ved siden av var god å ha. Det å vite at der var det alltid noen hjemme, noen å prate med, noen å klage til hvis vi ikke var fornøyd med dagens middag eller noe på skolen, noen å være hjemme hos når vi ikke ville være hjemme hos oss selv. Det å kunne si ”jeg går bare rett bort til Farmor og Farfar jeg”, eller når vi manglet noe sa alltid Mamma eller Pappa, ”løp bort og spør Farmor”. Farmor kom med posten til oss, hver eneste dag. Og når jeg flyttet ut i fjor, var det noe av det jeg savnet. Den lille samtalen i døren mens vi tok imot posten hvor vi snakket om hvordan dagen hadde vært, og nå i det siste – hvor bråkete anleggsarbeidet var utenfor. Som liten var det alltid stas å gå bort til Farmor og Farfar etter skolen og gjøre lekser der. Farmor lagde mat og vi fikk brus selv om det var en vanlig dag. Hun fortalte om tiden hun jobbet i butikk, hvordan det var å vokse opp på Lilletvedt og hvordan det var å drive gård med Farfar. Farmor var en beskjeden dame, og sa ofte at hun ikke var flink å lage mat eller å holde huset ryddig. Men jeg tror aldri at jeg har gått derfra uten å være mett, og jeg tror aldri jeg har sett noe som helst rot der. Vi manglet aldri noe hos hun. Hun tok vare på alle.
At hun skulle bli tatt i fra oss så fort og så altfor tidlig føles urettferdig og ufattelig trist – men likevel, finner vi ro i å vite at hun ikke har vondt lenger. Hun er ikke syk lenger, og kan få fred. Hun sa flere ganger når hun var på sykehuset at hun slet med å få sove på grunn av sykepleierne som alltid gikk rundt og alle maskinene som pep. Men å klage, gjorde hun aldri. Uansett hvor store smertene var eller hvor sliten hun var, sa hun aldri et ord. En av dagene vi besøkte henne på sykehuset sa hun; ”Sykepleierne sier jeg er altfor beskjeden, og det er jeg jo sikkert men jeg trenger jo ingenting.” Og når hun fikk servert mat og alle sa hun måtte spise men hun ikke klarte mer, så hun på meg og hvisket; ”Det er jo meg og deg det Karoline, vi er liten og småspiste begge to”.
Nå Farmor, skal du få sove. Vi glemmer deg aldri og vil ta vare på deg og alle de gode minnene, alltid.
Vis mer
Vis mindre