Sven Henrik Ytrehus

Det er så mye jeg vil fortelle deg, vise deg. Jeg savner deg.

Takk for alle gode minner! De gjør meg litt sterkere, særlig i motgang

Jeg møtte Sven først i "voksen" alder - både min og hans. Det første som slo meg var hans lune visdom og humor. En helstøpt og generøs personlighet, til tross for motgangen han opplevde allerede som ung. Et godt menneske har forlatt oss og denne jord, og tapet er vårt. Hvil i fred, Sven

Vår alltid nysgjerrige, lærelystne, omsorgsfulle, morsomme, stødige, kunnskapsrike Sven - verdens beste bestepappa, har laget hull ved enden av middagsbordet. Jeg ser ham for meg, der han ser på meg og sier "Ikke vær lei deg, jeg har det helt fint!" og kanskje prøver han å finne på noe mer hyggelig å snakke om. "Er det noen som kan en vits Ikke Ok, men jeg kan en! Den handler om en tann- nei, det var det det ikke gjorde. Har dere hørt den før Ok, hvis dere vil høre den en gang til, så skal jeg fortelle den!" En overlege er på besøk på et psykriatisk sykehus, og får omvisning av en annen lege. I en korridor treffer de en pasient som trekker en tannbørste etter seg i en snor. «Jasså, så du er ute og lufter hunden din i dag» spør overlegen. Pasienten ser overrasket ut, og svarer «Du ser da vel at dette er en tannbørste!» Så snart pasienten har rundet hjørnet, snur overlegen seg mot legen og sier «Han der virket jo ganske oppegående» Samtidig, på den andre siden av hjørnet, bøyer pasienten seg ned mot tannbørsten, og hvisker «der lurte vi ham godt, Passopp!»