Erling Revheim

Kjære far! "Når et menneske blir født skapes det en ny historie. Når et menneske dør, er det et helt bibliotek som går opp i flammer" Vi vokste opp på Fanavollen, innerst i veien. Først kom Nina, knappe to år etter kom jeg. Fem år etter det så Øistein dagens lys og etter ytterligere seks år kom attpåklatten Andreas. Det var trygge omgivelser og vi hadde den yngste og sprekeste faren på Fanavollen. Vi hadde farmor og farfar, onkler, tanter, kusiner og fettre innen kort avstand. Søndagsturer til Luren og Linken og vinterdager i Brigteren. Sommerdager med bading i Fossen og båtturer med Jhonne sin båt. Et godt minne er en vinterdag med nysnø og vi sliter oss opp på fjellet bak huset, bærende på skiene. Vell oppe er det på med skiene og vi går bort i hovedvegen under Ramberget og renner i bilveien ned. Ingen biler, salt eller sand. Kan fortsatt huske hvor utrolig gøy det var. Vi hadde ikke bil de første årene og du tok bussen til jobb og gikk med hatt og frakk. Du fikk ofte låne bilen til onkel Arvid da han var til sjøs, en folkevogn boble som du senere fikk kjøpe, og vi fikk bil med blinklys som så ut som ørene til Langbein i Donaldbladene. Senere ble det en ny boble, en sportsutgave med rallyratt og Andycapskygge over frontruten. Sommerferier til sørlandet og Danmark, full bil med fire unger i baksete, uten sikkerhetsseler, telt og alt av campingutstyr pakket på taket. Om vinteren var det ofte dagsturer til Kvamskogen med stopp på Gullbotn på hjemveien. Husker aller best at jeg var bilsyk og kvalm. Så kjøpte dere hyttetomt på Kvamskogen og var klar for hyttebygging. Vinterferien før byggestart leide vi hytte på Voss, i Holbygden, sammen med Inger og Hogne. Dere falt helt for stedet og etter samtaler med bonden Torbjørn, ble det kjøp av hyttetomter der og Kvamskogen ble solgt. Sommeren 1972 hentet vi mor og Andreas på klinikken, kjørte de hjem og du, Nina, Øistein, Håkon og jeg reiste på telttur til Holbygden og de første spadetakene på tomten ble tatt. Hytten kom opp, du bygget den selv. Onkel Arvid var med da takstolene kom opp. Hytten fikk navnet Revabu å få hytter er vel så mye brukt som denne. Vi har uendelig mange minner derfra. Hadde vel en periode i ungdommen der det ikke var like gøy å måtte reise på hytten... Senere har våre barn fått glede av å være på hytten både sommer og vinter. I 1980 begynte mor på bibliotekkarhøgskolen i Oslo, tre år. Bygdefolket var i sjokk, Erlingen på Vollen alene med fire barn, dette ville nok ikke gå bra. De så for seg barn med nøkkel rundt halsen og penger i lommen til boller. Alle spådommer slo feil. Vi var ren i tøyet, hadde matpakker, middag på bordet og huset var ryddig. Ting ble nøye planlagt, vi visste alle hvor mange poteter og fiskekaker vi skulle spise. Vi visste også at om det ikke fungerte hjemme ville mor slutte på skolen. Alt fungerte hjemme og mor gjennomførte skolen med glans. Med årene har det kommet svigerbarn, 11 barnebarn og 7 oldebarn, de to siste, tvillingene, kom til verden ti dager før du døde. I 1994 flyttet du og mor i leilighet og Dag og jeg kjøpte huset på Vollen. Du var litt skeptisk til leilighetslivet, om det skulle bli for rolig. Så i flere år klippet du hekken, slo plenen og vasket bilen din på Fanavollen, noe vi var veldig fornøyd med. Vi har som nevnt hatt en trygg og god oppvekst, Andreas kanskje litt annerledes enn oss tre andre. Du kunne av og til være litt streng og jeg var ikke alltid helt enig med deg. Men, som årene går ser man jo ting på en litt annen måte. Du har ikke alltid vært den som har tatt initiativ, men du har alltid stilt opp når vi har spurt. Det være seg kjøring, barnevakt eller en dag med Adrian på sykehuset. Da vi bygget hytten vår stilte du og målet opp og hjalp til med grunnmuren. Du hadde god sans for humor, herlig latter og et lunt smil. Det var aldri så god stemning som når dere Revheimsbrødre var i lag og 1. juledagsbesøkene var en høydare. De siste årene fikk du en tung vei å gå og det har satt sitt preg på oss alle. Det sies at mennesker som blir rammet av demens mister man to ganger. Med koronaen som kom i år, vil jeg si at vi har mistet deg tre ganger. Takk for alt far. Vi glemmer deg aldri