Så kom den meldingen som jeg har gruet meg for, men som jeg visste måtte komme snart. Både alder og helsetilstand pekte i den retningen. Like vondt gjør det likevel.
Astrid, som i vår familie utelukkende har blitt omtalt som «fru Høylandskjær», var byjenten fra Allegaten som fant sin Einar og flyttet til Hjellestad. Der ble hun vår gode sommernabo og min mors gode venninne. Dette vennskapet førte bl.a. fru Høylandsskjær inn i arbeid for både Bjørgvin bispedømmeråds familierådgivningskontor (nå Bjørgvin familiekontor) og i Kirkens SOS. Det siste stedet varte hennes engasjement lenge etter at min mor var gått videre til nye oppgaver.
Mors gode venninne ble etter hvert også min venn. Mang en gang møttes vi på vei til eller fra butikken på kaien og da ble det alltid en fin passiar som hun alltid avsluttet med en beskjed om at jeg måtte hilse til min mor. Noen ganger møttes vi også på bussen til eller fra Hjellestad og da ble det tid til lengre samtaler om alt mellom himmel og jord.
Fra min barndomstid da Einar fortsatt levde, har jeg også mange gode minner om plukking av bøttevis med rips fra de enorme ripsbuskene som stod der hvor fru Høylandskjær senere skulle få sin seniorbolig. Det var alltid trivelig å være der og litt spennende å krype inn i buskene for å plukke de bærene som de voksne hadde vanskelig for å komme til.
I senere tid ble det også flere hyggelige besøk i nevnte seniorbolig min mor, meg og noen ganger en av mine søstre. Alltid ble det servert bl.a. deilige vafler med rørte jordbær, hvilket gjorde det svært vanskelig for meg, nå en godt voksen kar, å oppføre meg slik som min mor forventet når vi var på besøk.
Siden vi bare har oppholdt oss på Hjellestad i sommerhalvåret, var det, særlig de siste tiårene, i stor grad også fru Høylandskjær som holdt oss orientert om dette og hitt som skjedde i området. Når hun og min mor satte i gang med navn på personer og steder/eiendommer, måtte jeg ofte melde pass. Dreide samtalen deretter inn på ulike samfunnstema, var jeg raskt med igjen og jeg minnes med glede flere fine diskusjoner. Ikke alltid var vi enige, men det er jo i slike brytninger at horisonten vår utvides.
Jeg har alltid oppfattet fru Høylandskjær som en praktisk anlagt dame som ikke var tapt bak en vogn. En dame som trivdes vel så godt i fotformsko som i selskapssko.
Jeg husker blant annet en gang en passiar hvor det kom frem at det var ventet familieforøkelse i hennes familie (jeg tror det var ett av de første barnebarnene) samtidig som hun skulle på tur til England. På vår uttalte forundring over at hun ville reise i en slik situasjon, bemerket hun tørt at «det er ikke jeg som skal føde».
Kommentaren fremstår som en klassisk beskrivelse av en praktisk dame med ben i nesen og evne til å stå på egne ben, noe som ikke har vært like fremtredende for alle kvinner i hennes generasjon.
Kan hende beskriver det også hennes oppfatning av at de neste generasjonene måtte få rom til å leve sine egne liv hun skulle ikke gå i veien for dem. Samtidig var det klart at det var et raust rom for etterslekten hos henne. Slik ble hun en mormor og oldemor som vi skjønte ble høyt verdsatt av sin familie.
Den siste gangen fru Høylandskjær og min mor møttes, tror jeg må ha vært våren 2018. Min mor hadde vært med på dagsbesøk til Hjellestad og på returen skulle vi innom fru Høylandsskjær med en bukett liljekonvaller fra vår egen eiendom en tradisjon som betydde mye for min mor de siste årene av hennes liv. Siden min mor var ganske dårlig til bens, gikk jeg ned med blomstene. Da fru Høylandskjær forstod at min mor satt i bilen oppe i veien, tok det ikke lange stunden før hun, virkelig sprek for alderen, hadde tatt turen opp til bilen for å få en prat med sin kjære nabo. De to fikk en fin samtale gjennom et nedrullet bilvindu der i Hjellestadveien.
Både før og etter dette var det ett spørsmål jeg alltid fikk av min mor etter å ha vært på Hjellestad uten at hun var med: «Så du noe til fru Høylandskjær».
Slekt skal følge slekters gang. Nå har en ny generasjon inntatt det hvite huset på Hjellestad. Allerede sommeren 2019 var det litt rart å måtte venne seg til at fru Høylandskjær ikke var der på Hjellestad, hun hadde jo «alltid vært der» - i alle fall siden før jeg ble født. Vi skjønte jo da at det var begynnelsen på slutten.
Nå er det definitivt bånd er brutt og det gjør vondt. Men den samme troen som nok var grunnlaget for det spesielle båndet mellom fru Høylandskjær og min mor, gir også meg håp om et gjensyn en gang med min favorittnabo på Hjellestad.
I ærbødig respekt for den lille, store naboen vår som ble min mors gode venninne og også min venn, lyser jeg fred over fru Høylandskjærs minne.
Vis mer
Vis mindre