Erik Vårdal

Takk Erik for mange hyggelige stunder i kantinen på Sandsli. Og takk for at du stilte opp når jeg trengte en analytisk hjerne å bryne meg på!

Mitt første minne om Onkel Erik daterer seg tilbake til Mekka-butikken på Nordås på andre halvdel av 80-tallet, da jeg var på overnatting hos Onkel Erik, Tante Mildrid og Geir. Det var lørdag, butikken var full og køen var lang og for første gang i historien så jeg matvarer få strekkoden sin skannet i kassen, og så kom det en sånn utrolig fascinerende pipelyd. For en 6-7 åring som kom fra Ytre Sandviken, hvor landhandleren fortsatt tastet varene manuelt inn på kassaapparatet, ble fristelsen for stor. Så jeg tok like godt ferdigskannede varer og flyttet de tilbake foran på båndet, sånn at de ble skannet én gang til. Primulaen fikk vel fire strafferunder og kaviaren seks, før Onkel Erik oppdaget hva som foregikk. Han ble ikke sint, Onkel Erik, men han likte jo ikke som Geir nevnte å være i begivenhetenes sentrum. Så der stod vi da; Onkel Erik, Geir og jeg, og trehundre andre stressede lørdagshandlere, og så på Onkel Erik som febrilsk prøvde å få kvitteringen til å bli korrigert i samsvar med bæreposenes innhold. Han var i begivenhetenes sentrum. I minst 10 minutter. Det var stille i bilen på vei tilbake til Nordås den lørdagen. Å være på overnatting på Nordås var for meg så trygt og godt. Jeg visste akkurat hva jeg fikk på en lørdag. Det var ingen bakholdsangrep med overraskende fjellturer på Rundemannen i stiv kuling og regn; det var NRK Sportslørdag, Tippekampen, tre hotdog med ketsjup, små non-stop i en skål, barne-tv og litt dataspilling på loftet. Og det var akkurat sånn jeg ville ha det. Og da Geir plutselig skulle ha pizza på en lørdag i stedet for pølser, og jeg forlangte hotdog, ja, så kjørte Onkel Erik ned på Mekka og kjøpte pølser til meg. Men jeg fikk ikke være med på butikken... Onkel Erik var utrolig kunnskapsrik. Spesielt innen musikk og sport. Jeg husker en gang Geir og jeg satt oppe på loftet på Nordås og strevde med å komme på hvem som var artisten på en sang som vi hadde hørt på tv. Dette var før internettets tid, så vi var overlatt til vår egen hukommelse og kunnskap. Så der satt vi og trallet og sang høyt for å få navnet på artisten ut av hjernebarken. Plutselig gikk døren opp, da hadde Onkel Erik hørt oss fra to etasjer nedenfor. Han kom inn og sa to ord; «Cliff Richard» . . . så lukket han døren og gikk ned igjen. Han var en mann av få, men velvalgte ord. I 10 år satt min far og jeg sammen med Onkel Erik og Geir på Brann Stadion. Fra 1996 til 2006. Jeg har så mange gode minner og historier at jeg kunne snakket hele dagen, men jeg HAR sett Onkel Erik hoppe opp og juble for en Brann-scoring. Det er helt sant. Han spratt opp og strakk hendene i været. . . . Før han raskt innså hva han gjorde og satte seg rett ned igjen mens han ropte på Geir som jo hadde hoppet over stolraden foran og jublet hemningsløst med hele kroppen «Ro deg ned! Sett deg ned!» Onkel Erik klarte aldri å få Geir helt ut av begivenhetenes sentrum. For et års tid siden var jeg tilbake på loftet på Nordås. Vi satt der i timevis, Onkel Erik, Geir og jeg. Onkel Erik spiste mine medbragte makroner med begge hender, vi pratet, vi lo, vi mimret og vi nøt stillheten sammen. Akkurat sånn som jeg likte det. Akkurat sånn som det skulle være. Du var kanskje aldri festens midtpunkt, Onkel Erik, men for meg - enten du likte det eller ei - Var du alltid et midtpunkt. Takk for alle de flotte stundene.

Takk for skoletiden i 5RA på Katten eks 1962. Mange gode minner om en tilbakeholden og beskjeden kamerat som når han åpnet seg hadde mye å tilføre. Han deltok på de senere Jubileums feiringene på Voss og Solstrand, og hadde synspunkter som han delte, uten å fremheve seg selv. Jeg takker for det vi fikk dele sammen som del av en liten klasse som på vårt vis føler omsorg for hverandre. Vi lyser fred over hans minne