Rune Joar Kysnes

Vi minnes Rune i takknemlighet for sin innsats som tillitsvalgt. Han var med på å starte opp lokallaget i Bjørgvin bispedømme og forsvarte arbeidstakernes sak på Fagforbundets grunnlag "omsorg,samhold,solidaritet". Selv hadde han også nytte av teoLOgenes støtte når hans rettigheter blir satt på prøve. Takk, Rune!

Takk for varme, venskap og fellesskap! Det var alltid ei glede å møtast. Gud signe minnene!

I Oslo ble Audun, Jarle og vår familie til. Videre drog dere til Hyen hvor jeg ble til. I Kalvåg ble Bjarte til, og der starter minnene mine. Jeg husker det som om det var i går. Vi var på sykehuset for å hente mamma og vår nyfødte lillebror, og du hadde kjøpt lego til meg. Hjemme på den lille prestegården hadde vi sauer, kaniner, høns, katt og spekkhoggere. Jeg trodde ihvertfall at vi hadde spekkhoggere da vi kunne se dem fra stuevinduet eller fra tresnekken du tok oss med ut i. Naboens hund likte jeg aldri, den holdt aldri kjeft. Slik som du, satte jeg meg av og til ned og tok pauser på trappen og drakk saft fra kaffekopp mens jeg prøvde å rulle rullings fra de nesten tomme tobakkspungene jeg overtok fra deg. Vanskelig var det for mamma å holde styr på fire små gutter mens du sto ved alteret, og det var lett å stikke av for å balansere og turne på alterringen under Gudstjenestene du holdt. La dem gå sa du da hun aldri klarte å få tak i oss alle på en gang. Hun kjeftet på vei hjem, hver gang. Den ene sauen som vi etterlyste på Julaften var flyttet ut og over til Olav Jarl sa du mens du tørket bort maten rundt munnen vår. Jeg leitet etter sauen hos Olav Jarl så fort jeg fikk muligheten, men det var håpløst. Han hadde jo flere hundre, om ikke flere tusen sauer. Jeg gav opp, med en gang. Eikelandsosen i Fusa ble neste bosted og nærmeste nabo var familien Ditmarsen. Jeg løp ned heiane for å kartlegge deres eiendom og fasiliteter, og lukten av båtbygging og polyester i løpet av den tiden vi var der har brendt seg fast. Jeg beundret disse folkene og etterhvert gode vennene våre veldig. De kunne fikse og lage alt. Fine og greie hunder hadde de også. En dag du tok meg med i banken fikk jeg min første sparegris. Den ble aldri full fordi Jarle hadde en nøkkel på rommet sitt som passet til den, men jeg har fremdeles lokalkontor og rådgiver på Fjorden Senter og de har alltid gitt meg de pengene jeg trenger. I Eidfjord begynte jeg på skolen, og vi var kun fire elever i min klasse. Nydelig plass i Hardanger med like nydelige folk, og spesielt de flinke lærerne, skolen og skolemusikken minnes jeg godt. Hagen vår var stappfull av epler, pærer, plommer, moreller, kirsebær, rips, stikkelsbær og rabarbra hver seinsommer. Jeg spiste til det gjorde vondt og til det var tomt. Du introduserte meg for pianoet og lærte meg mine aller første akkorder, jeg begynte å spille i band og jeg begynte å spille fotball. Måtte spille med en del jenter på laget fordi det var så få gutter på min alder som spilte fotball akkurat da. Vi tapte ofte med et tosifret tall slik som i håndball og det var litt flaut, men jeg klarte alltid å putte et eller to. I pausen var vi som regel tom for XL1 fordi innbytterne hadde drukket opp hele den nødvendige blandingen. Du heiet og sa godt spilt uansett, og la som regel all skyld over på dommeren. Det hjalp, selv om jeg forstod at det ikke var helt riktig. BMX og bygging av løyper på treige byggeplasser og i skauen gav meg stor glede. Jeg tok meg godt til rette i garasjen og hadde et tipp topp verksted der. Demontering av brødres sykler fordi jeg trengte deler var til stor forargelse for deg og brødre, og da du fant ut at jeg hadde hatt et nesten katastrofalt uhell med en kanne bensin og en zippolighter så satte det en solid demper på hele virksomheten min. Flammene ble rett og slett for store og jeg mistet kontrollen. Det satte sine spor på garasjen og på verkstedet mitt. Da jeg var elleve lærte du meg hvordan jeg skulle kjøre morfar sin Tempo Corvette, og jeg visste at girsystemet var det samme på bilene. Det endte med at jeg måtte love deg og ikke kjøre bil mens du studerte i Bergen og bare var hjemme i helgene. Jeg mistenker mamma for å ha sladret, med tanke på at hun helt krakilsk prøvde å stoppe meg, men dørene var nøye gjennomtenkt låst og jeg hadde Bjarte med som passasjer og gissel. Noen somre fartet vi rundt om kring i Scandinavia med campingvogn på slep og Vaselina Bilopphøggers i kassettspilleren på full guffe. Da var det godt stemning da, og vi sang «på Gjøvik der har vi det bra» uten at jeg visste hvor Gjøvik var. På din impuls kunne vi plutselig dra på blitur for å besøke dine kusiner og mine tremenninger på sørlandet bare du og jeg. Det var så gøy fordi veiene gjennom Setesdalen gav oss magesug. Andre somre bodde vi hos farmor og farfar i byn, og da bygget vi nøst. Som de gode barnearbeiderne vi var hjalp vi flittig til med henting og frakt av stein, vann, sement og planker, og som de gode håndverkerne du og farfar var lærte dere oss alle triksene underveis. Mamma og farmor kom alltid med forfriskninger. Det ble mange fine båtturer etter at det stod ferdig, og det står der bunnsolid enda på et bunnsolid fundament og vi har hatt stor glede av det, spesielt nå under pandemien. Et godt fundament er nøkkelen til et godt nøst, og et godt fundament er nøkkelen til et godt liv og et godt samliv som du har sagt. Vi havnet til slutt i fantastiske Bergen hvor hjertet mitt har funnet sin plass. Sandviken sitt fotballag var heldigvis et godt lag. Selv om Gro Espeseth var den store stjernen der, så var mitt lag helt fritt for jenter. Måtte uansett bite i oss et 2-1 tap mot damelaget etter en vennskapelig kamp som juniorer. Da vi vanligvis spilte på grus så ble det nok litt for uvant for resten av det nye laget mitt å spille på gress slik vi alltid gjorde i Eidfjord, og det var jo tross alt det beste damelaget i hele landet, om ikke hele verden. Fant meg fort til rette i Bergen og i Sandviken. Nye klassekamerater viste meg rundt og tok meg med på forskjellige aktiviteter, og du bekymret ikke for at overgangen skulle gå greit. 6-klasse pensum hadde jeg allerede vært gjennom året før, så leksene det første året gikk hovedsaklig ut på å oversette de gamle leksene til bokmål. Jeg var skuffet over musikktimene på den nye skolen min i Helleveien. 25 tolvåringer prøvde å spille det samme på blokkfløyte mens læreren sang og spilte kassegitar, og det rant slev ut av enden på fløytene og ned på pultene til slutt. Herregud tenkte jeg, har de ikke band og elektrisk utstyr Sløydtimene imponerte heller ikke. Vi brukte et år på å lage hver sin krakk, og de var helt lik alle sammen. Hvor er Glenn Wiik når du trenger han Det kom seg på Rothaugen året etter akkurat slik som du sa det kom til å gjøre. Det var uvant med de store klassene. Vi satt mye i ro og timene føltes lange og var ofte doble, men jeg ble fort vant til det akkurat slik som du sa jeg kom til å bli. Du kjente meg selvfølgelig mye bedre enn jeg kanskje var klar over da. Du har vist oss vei, og som en brødreflokk på fire har det aldri vært noe problem å gli inn, og vi har alltid blitt godt tatt imot uansett hvor vi har vært. Godt vennskap har det blitt overalt. Vi har fått drive på med alt mellom himmel og jord med både din og mammas fulle støtte, og du passet alltid på at vi var realistiske også. Du har alltid kjempet mot det som er urett, og du har alltid tatt dem som er annerledes og dem som havnet utenfor i forsvar. Du har alltid vært en jordnær, god, vittig, snill, tydelig, ærlig og veldig direkte type. Du kalte alltid en spade for en spade og la lite i mellom, og jeg elsker deg for de herlige replikkene dine. Du var folkelig og du hadde en unik evne til å nå fram til folk flest, og kanskje spesielt de yngre og de eldre. Du var tydelig helt vanlig selv, og folks førsteinntrykk av deg var vel egentlig aldri at du var prest. Kleskombinasjonene dine tilsa vel heller ikke det. Du gjorde ting på din måte og snakket et språk en hver kunne forstå, og fellesskapet stod alltid øverst. Denne stilen og væremåten din vet jeg du ble høyt elsket for rundt om kring, og du har betydd så mye for så mange. De tre nydelige jentene og barnebarna dine fikk du også tilbringe mange gode år sammen med. Du har alltid passet så godt på oss, og jeg har alltid følt meg fri og trygg. Du var med oss og holdt oss i hånden helt til aller siste stund. Aldri var du redd for noe, heller ikke nå. Jeg er heller ikke redd, og vi som er igjen skal passe godt på hverandre. Begravelsen din var vakker, og helt klart den vakreste sermonien jeg har vært i noen gang. Koret ditt var der og de sang helt fantastisk hele veien. Organisten og pianisten var kanonbra. Det hele var overveldende nydelig. Jeg fikk gåsehud og tårene trillet. Takk for reisen og alle de spennende eventyrene vi fikk være med på sammen med deg. Vi ses i Himmelen, pappa! Savner deg!️

Mi djupaste medkjensle i sorga. Eg vil hugse Rune som ein engasjert, god og omsorgsfull mann. Eg minnast med glede åra vi fekk i lag i Nesholmen-tida. Signe minnet!

Tenker med glede på de fine ungdomsårene vi delte på Krokeide. Fred over ditt gode og lyse minne.

Våre varmeste tanker til familien. Takk for gode minner

Me minnest Rune i takksemd, serleg for den fine tida me fekk saman i Ullensvang, og for venskapen som fylgde med. Vår medkjensle i sorga til Audhild med familie.

Kjære Audhild. Vi setter stor pris på gode minner vi har fra tiden sammen med Rune i koret og i menigheten. Tenker på deg og dine og ber for dere. Varme hilsner fra Bjørg og Arnar