Kari Johannessen

Merkelig følelse å skulle skrive noen siste ord til Kari. Kan fortsatt ikke helt tro at hun er borte. Hun var så innmari til stede til det siste. Det er så mye jeg kommer til å savne. Årlig julefeiring, 17 Mai feiring i Bergen, men ikke minst alle de gode samtalene vi hadde. Jeg har vært på mange jobbturer til Bergen den senere tid og det var obligatorisk med en tur innom Kari. Da var det kaffe, en kakebit og gode samtaler. Du vill bli dypt savnet, Kari!❤️️

Fra talen i kirken: Som barnebarn var vi utrolig heldige. Vi hadde to gode og snille besteforeldre i samme by, noe som gjorde det lett å komme på besøk. Spesielt kjekt var det når vi som små fikk lov å stå bakpå den elektriske rullestolen og rope: Kjør, mormor! Fortere, mormor! For til tross for rullestolen var det mye fart og spenning i deg. Fra du fikk din første rullestol var du utrolig selvstendig. Du skulle klare alt selv, og det klarte du stort sett alltid - også på dine eldre dager. For deg var det viktigst at folk så deg, og ikke rullestolen. Det tok du opp både i politikken og hverdagen. Du var mer på mye, mye mer enn folk tenker at en i rullestol kan være med på. Jeg husker godt fortellingen om da vennene dine bar både deg og rullestolen ut vinduet i England. Du skulle på fest, akkurat som alle andre på din alder. Du var alltid veldig sterk, og det var viktig for deg at folk så at du var en ordentlig dame med autoritet, integritet og stolthet. Du var typen til å koste over gulvet før vaskehjelpen kom fordi det ikke skulle se fælt ut, og helt til det siste sørget du alltid for at du så fin ut på håret. Du hadde klare og sterke meninger om det meste, og var ikke redd for å si ifra. Vi vil alle savne de gode samtalene med deg, du var en god sparre-partner i diskusjoner. Jeg vil også savne fredagene våre, med bena på bordet og home&away på TV. Vi snakket mye om viktigheten av alenetid - det å kunne trives i eget selskap, og det gjorde du. Du mente det hadde med selvfølelse å gjøre, og at det var noe du vokste inn i. Vi vil savne deg sterkt, og savne deg lenge. Det rampete fliret, skarpe hode og varme hjerte. Du vil alltid ha en plass i våre.

Kjære mormor, du gikk alt for tidlig fra oss. Jeg vil alltid huske stundene vi var sammen og spesielt når vi snakket om gamledager og om krigen, kunst i leiligheten og politikk generelt. Tusen takk for at du var der for meg i så mange år. Du vil bli dypt savnet